Chapter 9

  Nu hadde vel og den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten og sin jordiske helligdom 

  For der blev laget et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene: dette kalles det Hellige. 

  Og bak det annet forheng var det telt som kalles det Aller-helligste, 

  som hadde et røkoffer-alter av gull og paktens ark, som var klædd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler, 

  og over den herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen; men om disse ting skal vi ikke nu tale stykke for stykke. 

  Men da nu dette er laget således, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste; 

  men i det annet telt går bare ypperstepresten inn en gang om året, ikke uten blod, som han bærer frem for sig selv og for folkets forseelser, 

  idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står, 

  for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer, 

  som dog ikke makter å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. 

  Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennem det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, 

  og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. 

  For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, 

  hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud! 

  Og derfor er han mellemmann for en ny pakt, forat de kalte skal få den evige arv som var lovt, efterat en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. 

  For hvor det er et testament, der er det nødvendig at dens død som har oprettet det, blir godtgjort; 

  for et testament kommer først til å gjelde efter døden, da det aldri har kraft så lenge den lever som oprettet det. 

  Derfor er heller ikke den første pakt blitt innvidd uten blod; 

  for da ethvert bud efter loven var blitt forkynt av Moses for alt folket, tok han blodet av kalvene og bukkene tillikemed vann og skarlagenrød ull og isop og sprengte det både på boken selv og på alt folket, idet han sa: 

  Dette er den pakts blod som Gud har foreskrevet for eder. 

  Men også teltet og alle gudstjenestens redskaper oversprengte han i like måte med blod. 

  Og næsten alt blir efter loven renset med blod, og uten blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse. 

  Det er altså nødvendig at avbilledene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse. 

  For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et billede av den sanne, men inn i selve himmelen, for nu å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld, 

  og heller ikke forat han flere ganger skulde ofre sig selv, således som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod; 

  ellers måtte han jo ha lidt flere ganger fra verden blev grunnlagt; men nu er han åpenbaret en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer. 

  Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom, 

  således skal og Kristus, efter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare sig, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.